Bogens Verden 1995 nr.5
Redaktion Indhold dette nummer Bogens Verden Næste artikel Forrige artikel
Har kulturtidsskriftet en fremtid i Norden?
Om tidsskriftenes situasjon i Norge i dag Af Birgit Hatleho
Forfatteren Øyvind Berg sier at han tror styrken i den norske kulturen ligger i at vi ikke har noe samlende organ. Vi har dyktige folk som byr på refleksjon i alle medier fra Dagbladet til Klassekampen, Vagant og Samtiden. Men ikke noen avis har den tyngden Die Zeit har i Tyskland, Le Monde har i Frankrike eller Dagens Nyheter har i Sverige. Aftenposten kunne vært det Politiken eller Jylland-Posten er i Danmark, men har du ikke lest Aftenposten på et år så har du ikke gått glipp av noe. Likevel. Berg mener at det positive i vår situasjon er at den sentrale fellesfornuften som hersker på kontinentet lett kan resultere i en konform kunst og samfunnsforståelse. I Norge går det litt mer i hytt og pine, kanskje er det en mer fornuftig offentlighet.
Statens prioriteringer
Dette gjør seg ikke minst gjeldende i tidsskriftsfloraen. Vi har mange og varierte kulturtidsskrifter av forskjellig kvalitet. Og ser man på hvordan Norsk kulturråd fordeler pengene kan det se ut som om staten mener at bredden i tidsskriftsutgivelsene er ensbetydende med hvor demokratisk den offentlige samtalen fungerer. Av de 2.3 millioner kronene som Norsk kulturråd deler ut hvert år går bare en liten del av midlene til de mest banebrytende tidsskriftene. Tvertimot kan det se ut som om staten først og fremst ønsker å styre de forlagstyrte publikasjonene som Samtiden og Vinduet. Det medfører at disse redaksjonene har råd til å lønne både en redaksjonsekretær og en redaktør, mens f.eks. Vagant, som de siste syv årene har vært et meget viktigere litteraturtidsskrift enn Vinduet, måtte bli en del av Aschehoug forlag for å unngå konkurs i fjor. Samme skjebne lød Kritikkjournalen tre år tidligere. Da var det vi som måtte krype til korset og be om støtte fra Universitetsforlaget. Dette skjer samtidig med at det pøses ut penger under mottoet La hundre blomster blomstre til mer amatøristiske tiltak. Ikke minst gjør dette seg gjeldende ute i regionene. Den norske stat føler seg spesielt ansvarlig for at de lokale tiltak skal styrkes, selv om kulturrådsansatte innrømmer at det kan ta 100 år før magasinene ute i provinsen når samme nivå som dem i hovedstaden. Så kan man jo spørre seg om det er noen tragedie at forlagene kjøper opp de viktigste tidsskriftene. Slik jeg ser det fører det til at de blir mer enstartede. Jeg tror f.eks at Vagant vil få en helt annen redaksjonell sammensetting hvis Ascehougs redaktører skulle være med å bestemme og har selv erfart at noe av brodden går ut av arbeidet når vi i Kritikkjournalen ikke skal gjøre alt selv. En annen ting er at mens vi i redaksjonen vil at så mange lesere som mulig skal lese bladet, så synes Universitetsforlaget det er helt okay å heve abonnementprisen til det dobbelte, så lenge de får inn like mye penger som tidligere. Ved å konsentrere seg om få biblioteker, som betaler institusjonspris, fremfor å satse på studenter med studentrabatt er dette en forholdsvis enkel jobb.
Den store enigheten
Mot slutten av 60-årene skal Dag Solstad ha sagt følgende til Einar Økland:'Du vet det, Einar, der er ingen som kommer til å bety noe i norsk litteratur heretter, hvis de ikke er godkjent av oss.'Og på sett og vis har han fått rett. For selv om det har skjedd en profesjonalisering av de litterære tidsskriftene, så er de blitt merkelig ensartede i all sin 'poetic correctness'.Etter 1966 ble det i den norske litterære offentligheten satt standarder for hva som var god og hva som var dårlig litteratur. Poetene Peter. R. Holm og Stein Mehren, som var blitt dyrket av det konservative miljøet rundt Aftenposten, oppdaget plutselig at det ikke lengre var god tone å like deres dikt.
Men Profilgenerasjonens normer har ikke bare blitt sett på som en profesjonalisering innenfor den avantgardiske ghettoen, de har hele tiden representert et mulig alternativ og en utfordring til hele den litterære institusjonen. Og innenfor den vet vi alle at det finnes slike standarder. Som Jahn Thon påpeker, i boken Tidsskriftets forståelsesformer, så vil en kikk på listen over Aschehougs prisvinnere eller vinnere av Kritikerlagets pris de siste tyve årene vise at den mest lovpriste litteraturen hele tiden har vært skrevet innenfor kodeksen fra Profil og Basar på 60-tallet.
Når jentene blir proffe
Da Kritikkjournalen i 1983 ble startet av en gruppe kvinnelige forfattere og kritikere var det som en protest mot det vi oppfattet som en usynliggjøring av kvinners litteratur fra det mannlige etablissementet.Det feministiske engasjementet har gått i bølger, alt etter som redaksjons-medlemmenes alder og sammensetting. Dess yngre redaktører, dess mindre feminisme. Likevel. I løpet av de årene som har gått har vi vært med på å utdanne en generasjons kvinnelige kritikere, samtidig som vi har satt søkelyset på kvinnelig tematikk og skrift.
Da Inga Bostad og jeg kom inn i redaksjonen i 1986 skjønte vi fort at hvis KJ skulle bli tatt alvorlig i det litterære miljøet, måtte vi invitere de mest toneangivende mannlige kritikerne til å skrive. Vi visste også at det var helt umulig å utelukke en forfatter som Paal Helge Haugen eller Einar Økland skulle vi få innflytelse i den litterære offentligheten. Ved å holde store fester, hvor alle de pene, unge, kvinnelige kritikerne var til stede når bladet utkom, fikk vi også forfattere som Dag Solstad til å be pent om å få skrive for oss. Vi prøvde å satse på to hester; kvinner og andre marginale grupper. Nå må vi bare innse at det feministiske engasjementet er blitt borte. De to nye redaktørene, Mari Lending og Kristin Gjesdal, som virkelig har gitt bladet et kvalitativt løft, mener å ha påvist at det ikke finnes nok dyktige kvinner i landet til at det er verd bryet å opprettholde formålsparagrafen. At de selv en gang ble rekruttert av eldre kvinner ser de på som et unntak. Det skyldtes at de var dyktige og ikke at de var unge kvinner.
Men har profesjonaliseringen av litteraturtidsskriftene gått på bekostning av mangfoldet i den litterære andedammen?
I dag består mye av det arbeidet Kritikkjournalen, Vinduet og Vagant nedlegger i å gjøre godt igjen det som forlagene forsømmer. Mens f.eks. Aschehoug forlag bruker annonsepengene på forfattere som Jan Kjærstad og Jostein Gaarder, så sørger vi for at den smale litteraturen, representert ved forfattere som Øyvind Berg og Gro Dahle, kommer frem i lyset. Men det som startet som to forskjelllige avantgardistiske posisjoner har ført til en felles enighet. Vi deler alle Profilgenerasjonens kodeks, men har det til felles at vi ikke diskriminerer den gode litteraturen skrevet av kvinner. Den ivaretar vi enten vi skriver i våre egne magasiner, skriver konsulentuttalelser, redigerer bøker, lager radio eller tv-programmer.
Dialogen er blitt borte
Men en ting har endret seg - og det er muligheten for dialog innenfor tidsskriftet. Der Stein Mehren og Jan Erik Vold kunne skrive side om side i det gamle Profil, så finner vi nå hverken i Kritikkjournalen, Vagant eller NRKs Kritikertorget noen mulighet for dialog med dem som har en annet lesemåte. Og vær klar over en ting: Jeg sitter selv i glasshus. Både som redaktør først i Klassekampen, siden i Morgenbladet har jeg i likhet med mine kollegaer bidratt til at kun dem som har de samme prioriteringer som oss som blir invitert til å skrive.Derfor gjør det ingen forskjell om Mari Lending og Kristin Gjesdal de to siste årene har invitert skandinaviske bidragsytere til å anmelde nordisk litteratur i det skjønnlitterære Kritikkjournalen. Marianne Ping Huang, Anders Weidar og Ingmar Lemhagen er opptatt av den samme litteraturen som det vi i det toneangivende miljøet i Oslo er og leser den samme teorien.
Et av problemene tror jeg kommer av at ingen av oss har motkulturelle tradisjoner bak oss. Mens generasjonen foran oss hadde sterk tilknytting til bygdemiljøene, legmannsbevegelsen og arbeiderbevegelsen osv. så er det ingen av oss som tar utgangspunkt i de miljøene vi kommer fra. Vagant har f.eks. hatt to redaksjonsmedlemmer som vokste opp som misjonsbarn uten at f.eks misjonsfortellingene eller andre deler av den kristne litteraturen har vært tematisert eller undersøkt. Vi er kort og godt ikke interessert i litteratur som befinner seg utenfor Profil-kodeksen og mangler den interessen for det folkelige som blant annet Einar Økland og Tor Obrestad delte.
Et annet problem er at det ikke finnes kvalifiserte motstandere. I miljøet rundt Aftenposten og Solum forlag finner vi en gjeng forfattere og kritikere med en konservativ og tradisjonell kunstforståelse. Til tross for at de har klart å utgi tre poeter før de har fått Nobelprisen: Brodsky, Walcott og Heaney, så har ikke dette miljøet klart å utvikle hverken gode kritikere eller poeter, hvis vi ser bort i fra poeten Håvard Rem og forfatteren Erik Fosnes Hansen.
Skal vi få til en fruktbar samtale i det litterære Norge er det derfor nødvendig å undersøke hvordan vi kan komme frem til nye lesemåter. Et opprør må alltid komme nedenfra og kan ikke dikteres fra sentrum. Vi får bare håpe at den nye generasjonen av litteraturkritikere tør å ta et oppgjør med faderskikkelsene i Profil, selv om miljøet er lite og dømmende. Men ny teori og nye lesemåter og ikke minst kjennskap til litteratur som faller utenfor den godkjente normen kan være en start på en ny begynnelse.
Tilbage til toppen