Bogens Verden 1995 nr.2


Redaktion Indhold dette nummer Bogens Verden Næste artikel Forrige artikel


'Humbug det også, bare humbug...'

- Nietzsche, Hamsun og Den Store Illusjon

Af Øystein Rottem



Den "livsfilosofiske" Hamsun (og Nietzsche)
19. mai 1943 skrev Joseph Goebbels i sin dagbok at Knut Hamsun var "ein Dichter, der bereits jenseits von Gut und Böse steht".

Allusjonen til Nietzsche er ikke tilfeldig.

Under Keiserdømmet og i Weimar-republikken hadde en irrasjonalistisk livsfilosofi i forlengelse av Nietzsches tanker betydelig gjennomslagskraft i Tyskland. Store deler av den tyske Lebensphilosophie gav uttrykk for resignerte undergangsstemninger, jfr. Spenglers Untergang des Abendlandes, men deler av denne "filosofi" fikk også etter hvert et mer "aktivistisk" innhold i form av en politisk "eksistensialisme" som var med på å berede grunnen for den nazistiske ideologi.

Hele denne tiden hadde Hamsun en høy stjerne i Tyskland. Han ble tatt til inntekt både for den resignerte og den aktivistiske livsfilosofien, men nesten alltid ble Nietzsches navn nevnt når bøkene til Hamsun ble omtalt eller anmeldt. Goebbels var derfor på ingen måte den første og eneste i Tyskland som betraktet dem som beslektede ånder. Det var imidlertid bestemte sider ved de to - og de samme sider - nazistene utnyttet til egne formål.

At det finnes et slektskap mellom Hamsun og Nietzsche har også vært en akseptert sannhet innenfor Hamsun-forskningen - uten at dette er blitt gjort til gjenstand for noen omfattende studier. Det eneste tilløp til en komparativ analyse finnes i Harald Beyers utmerkede og oppslagsrike to-bindsverk Nietzsche og Norden (1959-60). Her gir Beyer et nyansert bilde av forholdet, selv om også han er preget av den oppfatning som nesten uten unntak er blitt lagt til grunn når forbindelsen mellom Hamsun og Nietzsche behandles. Det vanlige har vært å legge temmelig ensidig vekt på de livsfilosofiske og fascistoide berøringspunktene, slike betente sider som overmenneskefilosofien, forakten for "massene" og demokratiet, anti-liberalismen, instinktmoralen, lovprisningen av viljen hinsides fornuft og moral, vitalismen, hele den irrasjonalistiske livsfilosofien. Denne sammenhengen er åpenbar, og det er ikke min hensikt å stikke den under en stol. I det følgende vil jeg imidlertid legge vekten et annet sted.


Den "postmodernistiske" Nietzsche (og Hamsun)
Nazistenes utnyttelse av Nietzsche brakte hans navn i miskreditt i mange år. På 1970-tallet kom han på mote igjen. Det var postmodernistene og dekonstruksjonistene som "gjenoppdaget" ham. Men de interesserte seg mindre for, eller rettere: de la et lokk over, de sidene ved Nietzsche som gjorde ham suspekt. I stedet ble han trukket fram som modernitetens første betydelige tenker og kritiker - med sitt syn på kroppen og det umiddelbare, syntetiseringen av det appolinske og dionysiske, språk- og kunstfilosofien, oppløsningen av jeget og den vekt han la på illusjonene og maskespillet.

Særlig opptatt var man av Nietzsches retorikk: literariseringen av filosofien, dekonstruksjonen av en logosentrisk, monologisk diskurs, det ironiske og "attityderelativistiske" spillet med språk og egne meninger. Paul de Man har f.eks. hevdet at hvis man leser Tragediens fødsel nøye, så vil man oppdage at "all the authorative claims that it seems to make can be undermined by statements provided by the text itself".

Nietzsches filosofi er da også i sannhet ytterst motsetningsfull. Det er så godt som umulig å fastholde ham på et bestemt standpunkt. Symptomatisk er Nietzsches eget utsagn i Hinsides godt og ondt: "Alt som er dypt, elsker masken. Enhver dyp ånd trenger en maske".

Beyer sammenligner Nietzsche med Strindberg og hevder at ingen av dem nøydde seg med å være én person. Begge utprøvde roller og attityder. Trond Berg Eriksen understreker det samme i Nietzsche og det moderne: "Å spørre etter hva nå Strindberg eller Nietzsche egentlig mente, ville være et forsøk på å privatisere størrelser som for forfatterne selv sto under litteraturens eller tenkningens regler. (...) Den personlighetskjerne som vi vanligvis venter oss i omgang med andre mennesker, utleveres hos disse to til kunstens spill. Det er det mest foruroligende ved dem: At de bare gir oss masker, der vi venter oss en uforanderlig eller i det minste ansvarlig identitet".

Det samme kunne man med like stor rett si om Hamsun. Han var heller ingen "fastholder". Også han så på ekte shakespearsk vis livet som et teater der iscenesettelsen av "jeget" som fasttømret karakter framstod som det største av alle bedrag. Også han dyrket masken og illusjonen. Som Nietzsches var også Hamsuns skrivemåte ironisk og "dekonstruksjonistisk". Den forkynnelsen som finnes (især i hans senere verker), undermineres fortløpende av andre utsagn i teksten. I moderne Hamsun-forskning er det nettopp dette tvetydige, ambivalente og flyktige som er blitt viet størst oppmerksomhet, ikke minst av Atle Kittang i avhandlingen Luft, vind, ingenting, hvor det slås fast at "i dei sentrale delane av forfattarskapen hans er den ideologiske strukturen til stades berre for å bli underminert".

Hamsuns verk er i tillegg gjennomsyret av en tragisk bevissthet som etter hvert skjuler seg bak en reaksjonær samfunnskritikk, men som dypest sett springer ut av en forestilling om at hele den menneskelige tilværelse bygger på, og er underlagt en illusjon, at alt menneskelig er blendverk, forstillelse, maske. I Illusionens vej har Jørgen E. Tiemroth hevdet at "polspændingen i de digteruniverser, som de enkelte værker udgør, aldeles overvejende er bestemt af modsætningen liv/illusion". Det får ham med rette til å konkludere at Hamsun - som Nietzsche - aldri når bakom illusjonen: "Ingen struktur i det værende unddrager sig forstillelsen".


To senromantiske genier
Var Hamsun påvirket av Nietzsche, eller var de bare "beslektede" ånder - to samtidige forfattere som uavhengig av hverandre fant nye og radikale uttrykk for tidsånden?

I et ofte sitert intervju fra 1929 hevdet Hamsun at ingen hadde gjort et så sterkt inntrykk på ham i hans yngre dager som nettopp Nietzsche (ved siden av Dostojevskij og Strindberg). Det er imidlertid lite som tyder på at Hamsun hadde lest noe særlig av Nietzsche (i motsetning til Schopenhauer), men han stod på dagsorden da Hamsun vendte tilbake etter sitt annet Amerika-opphold og slo seg ned i København kort tid etter at Brandes hadde introdusert den tyske filosofen i det berømte foredraget "Aristokratisk radikalisme". Via Strindberg, som omkring samme tid ble en ivrig Nietzsche-disippel, fikk også Hamsun kjennskap til den tyske dikterfilosofens ideer.

Som ung var Hamsun flink til å snappe opp tanker som lå i tiden uten å sette seg systematisk inn i dem. At han leste Brandes' foredrag da det ble trykt, kan man rolig regne med. Fra nå av finner vi flere steder utsagn og uttalelser som tyder på en viss kunnskap til Nietzsche. Nietzschianske vendinger opptrer f.eks. her og der i Fra det moderne Amerikas åndsliv (1889).


Hamsun følte seg beslektet med det Nietzsche-bilde Brandes gav: bildet av den ensomme, suverene outsider, det geniale unntaksmenneske som i "adelsvældig Enerådighet" trosset den store hop av middelmådigheter og skapte seg sin egen moral. I følge Berg Eriksen var det nettopp dette bildet som spilte den viktigste rollen i den tidlige skandinaviske Nietzsche-resepsjonen: "Et imaginært portrett av et senromantiske geni hvor Nietzsche åpenbart bidro sterkere med sin livsskjebne enn med sine bøker."

Arten og graden av Hamsuns direkte kjennskap til Nietzsche er selvsagt et interessant studieobjekt, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her. For mitt formål er det nok å konstatere at Nietzsche lå i tiden, og at Hamsun så en åndsfelle i ham.

Tankegods fra Nietzsche finner vi først for alvor i Mysterier (1892). I det følgende skal jeg konsentrere oppmerksomheten om den da den for meg å se er dén Hamsun-roman som er best egnet til å vise at såvel den "livsfilosofiske" som den "postmodernistiske" Nietzsche er på spill i Hamsuns diktning.


Det larmende budskap
Nagel slår stadig omkring seg med åpne og skjulte Nietzsche-sitater. Dels framsettes de i lange indre monologer, dels i opphissede samtaler med borgerne i småbyen. Beyer har hevdet at det er "først og fremst den alminnelige tendens i Nagels innstilling som er i slekt med Nietzsche i denne romanen, den åndsaristokratiske holdningen parret med gavmildhet, forakten for demokratiet, beundringen for overskuddsmenneskene og 'de store befalere', immoralismen, instinktmoralen, forakten for massen, liberalismen, nyttehensynet og den 'allvitende' vitenskap, beundringen for 'der vornehme Mensch', det dionysiske, det ekstatiske, lovprisningen av festens og viljens kraftsvulmende rus". Det er m.a.o. tale om det syndrom som jeg tidligere har kalt det livsfilosofiske Nietzsche-bilde, og som en kritiker har kalt "det larmende nietzschianske budskap" i Mysterier.

Og dette 'budskap' er en viktig del av romanen. Men jeg vil ikke bruke plass på å belegge dette med sitater her. Alle som har lest romanen, kjenner de mange "hårreisende" uttalelsene Nagel kommer med. Det er imidlertid grunn til å advare mot en lesning som uten videre identifiserer Nagel med forfatteren og leser romanens "budskap" ut av det han sier. Det har neppe vært Hamsuns hensikt at Nagels "meninger" skal tas for pålydende verdi. Nagel kan nemlig hevde det ene én dag og det motsatte en annen dag. Han slår stadig vekk seg selv på munnen; han er en "levende motsigelse" og dessuten en fordekt maskeringskunstner, en mann som forstiller seg og spiller roller.

Romanen gir oss ikke noen holdepunkter som kan hjelpe oss til å fastslå hvem han "egentlig" er, og det ville forøvrig være nytteløs gjerning å rekonstruere en slik tenkt figur. Poenget er nettopp at Nagel er ett med de roller han spiller, og de meninger han pynter seg med. Slik kommer han til å fungere som en illustrasjon til Hamsuns, Nietzsches og Freuds oppfatning av jeget som et hastig sammentømret provisorium. Dette gir også hans ideer og meninger en egen substansløs karakter. Romanen handler om skinnet som bedrar uten at vi får vite noe om hva som skjuler seg under. Det er m.a.o. en 'attityderelativistisk' roman som 'dyrker' illusjonen, løgnen, spillet som overlevelsesstrategi.

Men i det øyeblikk vi velger å sette spørsmålstegn ved holdbarheten av Nagels 'moralpolitiske' utsagn - de være seg så 'nietzschianske' de bare vil - har vi da samtidig avvist at Nietzsche er 'til stede' i Mysterier? Nei, tvertimot, men han er det ikke først og fremst som 'larmende budskap'. Slik jeg ser det møtes Hamsun med Nietzsche framfor alt i synet på illusjonen og i den ironiske skriften som stadig dementerer seg selv.


La grande illusion
Flere steder i Mysterier er Nagel/Hamsun inne på at skillet mellom løgn og sannhet er irrelevant for den måten vi som mennesker opplever verden på. I en samtale med den rasjonalistiske doktoren hevder Nagel: (...) hvad vinding er det i grunden endog rent praktisk talt at man ribber livet for all poesi, all drøm, all skjøn mystik, all løgn? Hvad er sandhed, vet De det? Vi bevæger os jo frem bare gjennom symboler, og disse symboler skifter vi efterhvert som vi skrider frem."

Replikken lyder som et ekko fra Nietzsches språk- og erkjennelsesfilosofi. I Om sannhet og løgn i amoralsk forstand slår han fast at sannheten er "en bevegelig hærskare av metaforer og metonymier som etter lang tids bruk forekommer et folk å være faste, kanoniske og forbindtlige; sannhetene er illusjoner om hvilke man har glemt at de er illusjoner". I Tragediens fødsel heter det videre at "selv ved det aller høyeste liv har vi likevel en skimrende følelse av at dette er skinn".

Nietzsche mente at menneskene på fundamentalt vis har behov for illusjoner og løgner; de trenger dem for å kunne overvinne den "sannhet" at verden er falsk og grusom, det vil si for å kunne leve videre. Og ta (livs)løgnen fra menneskene, vil derfor for Nietzsche si det samme som å frata dem det viktigste støtteverk de har. Selve det at løgnen er nødvendig for å kunne leve, hører med til den fryktelige og gåtefulle "sannheten" om vår tilværelse, hevder han et sted.

Nietzsche benekter altså at det finnes en sannhet per se. "Sannheten" er et bedrag. Den er identisk med de illusjoner som skal redde oss fra svimmelhetens avgrunn. Derfor er det for Nietzsche løgnen, og ikke sannheten som er mest "guddommelig".

På samme måte resonnerer Nagel (og Hamsun). Nagel opplever tilværelsen som skinn og bedrag, som blendverk. Ingenting er til å stole på, ingenting er hva det gir seg ut for å være, og bak dette "skinn" finnes det heller ingen "dypere" sannhet: "Men er ikke det hele komedie og humbug og bedrag? Ganske visst, ganske visst, alt er bedrag".

Slik ser han ikke bare på verden omkring seg, men også på seg selv. For å kunne leve med omverdens humbug opptrer han også selv som humbugmaker. Som romanfigur blir han derfor et sinnbilde på den nietzschianske (og postmodernistiske) tanke at alt er spill, forstillelse, forførelse, seremoni, rituale. Det er dette som får Dagny til å utbryte: "Hvad er Deres hjærtens mening". Og det kan han selvfølgelig ikke gi noe svar på. Han er en baudrillardsk seremonimester som lever livet som spill - med seg selv i rollen som instruktør - men som en instruktør som selv er blitt fanget av det spill han har iscenesatt. Ingen struktur i det værende unndrar seg forstillelsen.

For Nagel er livet la grande illusion, og hans protest mot livets humbug arter seg som en potensert utgave av den samme humbug. Slik sett er det ikke som "forkynner", men som "løgner" Nagel er forfatterens stedfortreder i romanen. Som leverandør av oppdiktede historier, d.v.s. som "dikter", kommer han til å framtre som den perfekte illustrasjon til en livsoppfatning der livet blir betraktet som en drøm, et skuespill, en fortelling - "full of sound and fury". Livet er en illusjon og diktningen en fordobling av den - en løgn i annen potens.

Det er denne "fiksjonalisering" av livet både Nietzsche og Hamsun foretar. For Hamsuns vedkommende var livsfilosofien og senere fascismen ideologiske fluktveier langs hvilke han forsøkte å komme seg vekk fra denne eksistensielle opplevelse av tomhet og bedrag. Men han forble alltid en fange innenfor illusjonenes ring - også da han med skjebnesvangre følger strakte seg etter et holdepunkt utenfor den.

Hamsun "går god" for Nagel, men på en annen måte enn man vanligvis har oppfattet det som. Han står ikke nødvendigvis inne for hans meninger. Men gjennom selve den måten som forfatteren forholder seg til sin hovedperson på, bidrar han til å fordoble den illusjons- og forstillelseskunst som Nagel er en slik sann mester i. Det er ikke bare Nagel som skjuler seg bak sin ironi, men forfatteren selv, ja, han tildekker til og med sin egen hovedperson ved hjelp av de samme retoriske grep som Nagel benytter seg av. Det samme slør som Nagel legger om seg selv, legger forfatteren om Nagel. Både de innfødte i småbyen og leserne blir like kloke. Mysteriene i Mysterier er ikke til stede for å bli oppklart, men for å bli fastholdt som det de er - mysterier.

Finnes det da overhodet noen vei ut av denne labyrint av illusjoner? Det finnes én, men bare en: Døden. Døden er Det Absolutte. Døden representerer livets og dermed også illusjonenes opphør. Samtidig er døden den definitive "sannheten" om livet, den sannhet som forener oss alle. Med andre ord kan intetheten oppfattes som livets dypeste sannhet. Det spill og de forstillelser som iscenesettes i Mysterier, kan derfor også oppfattes som de grimaser Nagel skjærer ansikt til ansikt med døden og intetheten. Det hjelper bare ikke. Som kjent ender det med at Nagel tar sitt eget liv.

Både Hamsun og Nietzsche forsøkte å finne en kur som kunne helbrede dem for den svimmelhet som de ble grepet av nå de stod overfor det intethetens gap som åpnet seg bak illusjonene. Men som medisinmenn gikk begge to i vannet. Trodde de på sin egen medisin? Tja, kanskje var også medisinmannen bare en maske? Da Nietzsche for alvor begynte å forkynne, ble han gal, og da Hamsun for alvor begynte å gi til kjenne sine sympatier for Nazi-Tyskland, skrev han Ringen sluttet, en roman der forfatteren, på mer radikalt vis enn noe annet sted i forfatterskapet, gav seg hen til tilværelsen som den store illusjon.

Men det var andre som hadde bruk for den medisin som Hamsun og Nietzsche hadde i sine flasker. Og den gamle Hamsun forsynte seg også selv så grovt av den at han så ut til å bli overbevist om at den virket. Begge disse modernitetens talerør led den skjebne at de ble tatt til inntekt for meninger som de rett nok selv hevdet, men som de samtidig også "dekonstruerte". Maskespill kan nemlig være en farlig lek. Alt i alt er det likevel denne leken som utgjør et av de viktigste forbindelsesleddene mellom de to.


Tilbage til toppen